GOP26 – hva kan vi vente oss?

COP26 startet forrige søndag. Hva er det og hva kan vi forvente? COP står for «Conference of the Parties», og er en konferanse for land som har signert FN sitt rammeverk relatert til klimaforandring (UNFCCC) – en avtale som ble etablert i 1994. Møtet i år er det 26. i rekken, og derfor kalles konferansen «COP26».

I navnet, tidslinjen og mengden av tidligere møter ligger det både at dette er et viktig arbeid, at det har foregått i mange år, at fremdriften kunne vært vesentlig bedre og at det fortsatt er svært mye som gjenstår. Det betyr nok også at vi – av mange årsaker – neppe kan forvente de helt store gjennomslag. Det ser vi bl.a. på at flere av de landene som slipper ut mest klimagasser ikke deltar på konferansen, noen av de ikke digitalt en gang. Og mange av de store utslippslandene har ingen gode planer foreløpig når det gjelder å redusere utslippene sine fremover.

Det er likevel gledelig å notere at man antakeligvis har oppnådd en form for enighet om metan, en gass som har rundt 30x mer klimaeffekt enn co2. Samtidig vet vi at global oppvarming er størst i nordområdene, og at det er lagret svært mye metan i og under permafrosten i nordområdene. Hva som skjer med denne metanen over tid er en av de største risikoene i et såkalt «hot house» scenario, dvs. et scenario hvor den globale oppvarmingen over tid blir langt sterkere enn målet på 1,5 C.

Hvorfor så lite gjennomslag og så få forpliktelser?

Det er mange årsaker til det, og en av de viktigste er at vi foreløpig ikke har noen gode/enkle/raske alternativer på plass for energiproduksjon som kan erstatte energiproduksjon basert på kull, olje og gass. I tillegg er det store stabilitetsutfordringer med energi basert på sol og vind (det er ofte ikke nok sol og/eller vind), og kostnadseffektiv lagring av denne type energi (tenk en form for batterier/energilagring ) finnes foreløpig ikke i stor skala. Den politiske og samfunnsmessige risikoen med energi som kan være utilgjengelig og/eller veldig dyr i lengre perioder er alt for stor rett og slett. Høstens bruduljer rundt høye energipriser kan være en liten forsmak på fremtiden.

Noen varianter av «ren» energi har heller ikke potensiale i seg til å kunne spille mer enn en marginal rolle (som ny vannkraft) og kjernekraft er - foreløpig i hvert fall - ganske omstridt i en del land og miljøer. F.eks. skyldes noe av den europeiske og tyske energikrisen at Tyskland faser ut kjernekraften sin, mens noen land og miljø mener at kjernekraft (og nye varianter av den med høyere virkningsgrad og mindre farlig avfall) kanskje er det eneste reelle, store alternativet over tid. I EU er elektrisitetsproduksjonen via kjernekraft alene ca. 4 ganger større enn vannkraftproduksjonen i Norge. I tillegg vet vi at potensialet for ny vannkraft i Norge kun er svært marginalt i forhold til det europeiske energibehovet, så Norge vil nok aldri kunne bli «Europas batteri» basert på vannkraft eller vannkraftmagasiner. Det er nok mest et virkemiddel for å få opp prisen på elektrisitet  i Norge.

Teknologi (optimisme)

Et annet sentralt punkt er teknologiutvikling og såkalt teknologioptimisme - troen på at ny/videreutviklet teknologi vil være (en stor del av) løsningen. 

Personlig må jeg nok sies å være en teknologioptimist, og troen på at mye av fremtidens energi skal komme fra sol og vind må sies å være basert på det samme. Men så var det dette med stabil energiforsyning da, både når det ikke blåser og når det er natt eller bare ikke mye lys/sol. Her er det et skrikende behov for å utvikle effektiv (mellom)lagring av energi. I form av batterier, hydrogen, ammoniakk, flytende salter osv. osv. Og kanskje har de rett de som sier at den eneste reelle løsningen over tid for den stabile del av energiproduksjonen i bunn er en form for ny/videreutviklet kjernekraft. Med mindre farlig avfall og langt høyere utnyttelse av drivstoffet. Gjerne også kombinert med andre typer drivstoff, som gir mindre farlig avfall i seg selv. På den annen side er det mye usikkerhet her, det mangler mye kunnskap pga. lite satsning på kjernekraft og det tar mange år før gode, nye løsninger er i drift. Men når det gjelder tidshorisont må vi også huske på at de store utslippene fra kullkraftverk nok vil fortsette i mange år, nettopp i mangel av gode alternativer på stabil og tilgjengelig kraft. Mange land skal også øke utslippene sine fremover.

Fangst og lagring av CO2?

Å prøve å få til dette (såkalt CCS) er en vesentlig del av norsk, offentlig klimastrategi. Jeg tror det er lurt, av flere forhold. Ikke for å kunne fortsette som før med utslipp, men fordi det ikke er noen enkle svar eller noen klar teknologisk retning så langt i forhold til utslippsreduksjoner. Problemene vi har nå skyldes jo at vi har hentet opp veldig mye co2 fra kull og olje/gass, så det er ikke sikkert at det er dumt å prøve å få puttet en og del av det tilbake under baken igjen i noen tiår. Og så må vi huske at de tiltakene som vi nå ser ikke er noe som skal ta oss tilbake til dagens vintere – eller somre.

Her i nord er det kanskje stort sett slutt på snøvintere om ikke så mange år, og været kan bli både mye varmere og mye våtere og uten mange isbreer i de neste tiår. Om 10-20 år vil det kanskje være et sterkt behov og et sterkt ønske for å bremse klimaendringene, og kanskje reversere noe av de over lang tid. Da kan det å putte noe av co2 under bakken igjen være en del av det som må til. Derfor er det verdt å prøve ut om det kan være et bra deltiltak.

Behov for (kalde) fakta i en stadig varmere verden

I neste kronikk skal jeg prøve å legge all synsing og eventuelle følelser til side, og bare fokusere på (kalde) tall i den store sammenhengen. Hvilke land og bransjer slipper ut mest, hvilke rene energikilder har størst vekst, hva er de konkrete prognosene for fremtidige utslipp osv. osv. Her som ellers er det de store talls lov som gjelder – man bør fokusere mest på de tingene som virkelig betyr noe. Da er fakta en god start.

 

Les flere kronikker fra Banksjefen her:

Banksjefens hjørne