Strømpriser
Strøm/energipriser
I serien av kronikker om bærekraft, er tiden kommet for en egen om strøm- og energipriser. Den burde ha kommet for noen uker siden, men den har ikke blitt mindre aktuell. Mange husholdninger vil i vinter oppleve problem med å betale strømregningen, og det gjelder også en del energiintensive bedrifter. Enda flere vil bekymre seg over strømprisene og kanskje verst er det at tilliten til «energisystemet» og en «grønn omstilling» ser ut til å være i fritt fall i kongeriket. På lang sikt er det med fall i tillit til både myndigheter og det grønne skiftet det mest alvorlige. Det å hjelpe husholdninger med å betale en strømregning eller to for verdens rikeste stat burde være meget enkelt, å gjenvinne tillit man har mistet i forhold til langvarige omstillingsprosesser for store deler av samfunnet er langt, langt vanskeligere. Så godt som all strømproduksjon i Norge er offentlig eid, produksjonskostnadene er rimelig faste (og stort sett veldig lave) og det aller meste skal brukes innenlands. Så de høye prisene kan på mange måter sees på som en ny form for rask og hard offentlig skattlegging av privatpersoner og de fleste bedrifter i Norge – en rask og uventet stor pengeoverføring til staten samt fylker og kommuner som eier betydelige kraftverk.
Politisk og samfunnsmessig risiko
Jeg var i Storbritannia for en del uker siden (joda, dobbeltvaksinert og test i tillegg), og skyhøye gass- og energipriser kom på banen uten at man trengte å spørre. Mennesker som jeg har antatt var fornuftige og reflekterte, begynte å snakke om behovet for «en sterk mann» i politikken og «ny, radikal politikk». Slik at den vanlige forbruker og vanlige småbedrifter ikke ble flådd av en kombinasjon av dårlig/naiv politikk/dårlige politikere og en energiindustri med sterke politiske knytninger. Bakgrunnen var selvsagt en kombinasjon av skyhøye gassregninger og stor opplevd usikkerhet rundt egen økonomi. Ikke minst usikkerhet ift. om dette representerer «den nye hverdagen» for energipriser og energitilgang. Og det hjelper ikke med «Brexit» på toppen.
Assosiasjonene til «de gule vester» i Frankrike var der med en gang. Vil Europa som storsamfunn i det hele tatt være i stand til å foreta en omlegging til ren og fornybar energi uten å skape mye usikkerhet om fremtiden, en mengde (økonomiske) tapere – og noen ytterst få (økonomiske) vinnere ? De samme diskusjonene som vi nå ser i Norge har man også i Europa.
Sammensatt bakgrunn for prisøkningene
Som jeg har vært inne på noen ganger før er veksten i energiprisene sammensatt. Noe skyldes at prisen på co2 utslipp (les: kvoter) har gått opp (kullkraft har steget med 40 % pga. det, gasskraft ca. 10 %). Noe skyldes mangel på gass i Europa (en del av det er generelt stor etterspørsel etter pandemien og en del av det skyldes at Russland som EU sin største gassleverandør naturlig nok spiller kortene til sin egen fordel og begrenser eksporten). Russland vil ha rask godkjenning av sin nye gassrørledning til Tyskland. Og Europa er helt avhengig av russisk og delvis norsk gass. I tillegg har prisen på gass steget mye på verdensmarkedet.
Noe skyldes dårlig energipolitikk (kanskje spesielt Tyskland sitt «energiewende»), noe skyldes antakeligvis ren naivitet og/eller manglende regneferdigheter hos de som planlegger/bestemmer og noe skyldes en utfasing av stabile energikilder (som kull og kjernekraft) over til langt mer ustabile energikilder (som sol og vind). Dette skjer uten at nye, stabile energikilder eller lagringssystemer er på plass. Og ofte med gass som «reservekraft» i stedet for. Vi må alle over på fornybar kraftproduksjon, men energien må også kunne lagres.
Langsiktige effekter i Norge
De langsiktige utfordringene vi nå ser i Norge, skyldes delvis at vi bruker norsk vannkraft til å erstatte kjernekraftverk i Tyskland og til å kompensere for både Tysland, Storbritannia og andre når de ikke lenger har så mye stabil kraftproduksjon «i bunnen». Og dels noen ideer om at Norge skal være «Europas batteri», dvs. at vi skal lagre/spare vannkraft i norske magasiner når det blåser i Europa. Ideen er selvsagt fin, men når man ser på norsk lagringskapasitet og norsk overføringskapasitet vs. installert europeisk vindkraft skjønner man at dette (aldri) går opp. Bortsett fra at det selvsagt fører til at vi importerer europeisk nivå på strømprisen.
Norge - Europas batteri?
Det Europa og Norge trenger er muligheter til å lage sol- og vindkraft over tid. Et lite bidrag kan sikkert komme av å gjøre norsk vannkraftkraftindustri om til «Europas minibatteri» (Norges samlede bidrag kan ikke bli avgjørende i den store sammenhengen). I tillegg er det nå flere og flere som snakker om kjernekraft som den eneste langsiktige metoden å løse stabil energitilgang på. Hvem vet? Både privatpersoner og bedrifter anser stabil strømforsyning som nær sagt en menneskerett i siviliserte land. Men om ikke annet er jeg overbevist om at vi er på veg mot mange år med helt andre og mye høyere strømpriser enn vi har sett de siste 10 år i snitt. Mens det vi har sett de siste uken nok er i den høye enden.
Vi trenger å være mer energiøkonomisk i Norge, og vi er som land blitt rike på å selge energi til utlandet (olje og gass), og en form for marked er den beste måten å prise og fordele et gode på. Samtidig har så godt som alle markeder flere former for offentlig regulering for å beskytte både samfunnet og forbrukerne. Men slike prissjokk som vi har på strøm nå må unngås, det bør meget raskt komme opp en form for kompensasjonsordning og så ligger det an til at energipolitikk (og spesielt strømproduksjon) blir et langt og komplisert politisk tema i Norge i årevis.
Behov for langsiktig politisk diskusjon om realiteter
Aktuelle saker kan f.eks. være forsyningssikkerhet, hvordan «vanlige folk» og «vanlige bedrifter» skal unngå å få olje- og vindindustriens nettleie/nettkostnader lagt oppå dagens nettleie ; er det i det hele tatt mulig å unngå «europeiske strømpriser» med dagens politikk og reguleringer; «elektrifisering av sokkelen»-hva betyr det egentlig ; hvordan man kan tøyle markedet ift. de mest ekstreme utslag på pris; nye og sterkt skjerpede skatteregimer for kraftprodusenter om vi skal opp på europeisk strømpris; kraftkrevende industri sin fremtid i Norge om vi virkelig skal gå for å være «Europas batteri» osv. En ting er rimelig sikkert, denne diskusjonen forsvinner ikke fort, den er heller ikke enkel og den vil engasjere.
Les flere kronikker fra Banksjefen her: