Økonomi og styring - stadig vanskeligere å forstå?

Økomomi og styring – stadig vanskeligere å forstå ?

Det fleste har antakeligvis fått med seg at rentebanen til Norges Bank er justert oppover.

Det betyr i klartekst at forventningene om lavere styringsrente er lagt bort en stund. Og ikke bare det, i rentemarkedet er det forventninger om en renteoppgang både før sommeren og en ny renteoppgang i løpet av høsten .

Så får vi se hva som skjer. Mye kan endre seg.


Norges Bank sitt mandat

Norges Bank sitt hovedmandat er et inflasjonsmål på 2 %, det målet har man hatt siden 2018.

Fra 2001 til 2018 var inflasjonsmålet 2,5 %. I korthet skal Norges Bank «inndra så mye kjøpekraft» gjennom rentesettingen at inflasjonsmålet nås.

Det målet har de dessverre ikke nådd på rundt 3 år.

Det skyldes mye, bl.a. var de sene med å sette opp renten og de satte den ned for tidlig. Og ikke minst er det en skikkelig vekst i offentlige utgifter, samt kraftige lønns- og trygdeoppgjør.

Bør politikerne «overstyre» Norges Bank sin rentesetting – slik en del hevder nå ?

Absolutt ikke, det er slikt man driver med i økonomiske bananrepublikker, og det vil sende et utrolig dårlig signal internasjonalt.

Man kan gjøre noe med Norges Bank sitt mandat politisk, men å overstyre rentesettingen vil være uklokt. Det er selve politikken vi må gjøre noe med – og så får vi se hvor mange år det tar.

Om vi som nasjon evner det. De siste 10-12 årene har det vel egentlig vært veldig lite politisk styring og mye (vekst i) pengebruk på autopilot. Uansett politisk farge.


Hva driver inflasjonen ?

Vel, det er ikke krigen USA/Iran så langt – og de utfordringer det gir med energiforsyning (olje og gass) i store deler av verden.

En utvikling som den norske stat tjener meget god penger på forresten. Det er i hovedsak «egenprodusert inflasjon», basert på høye lønns- og trygdeoppgjør over tid. «Frontfagene» får naturlig nok gode lønnsoppgjør fordi deres arbeidsgivere tjener ekstra godt (bl.a. er eksport godt betalt pga en veldig lav kronekurs), og det smitter over i en meget høy lønns- og trygdevekst (i kroner) innad i Norge. Sammenlignet med andre land.

Dette igjen gir høy inflasjon, som igjen gir høy(ere) rente …. Vi har flere i arbeidsfør alder på trygd, flere som er sykemeldt, mer byråkrati og flere offentlige støtteordninger enn de aller fleste land på kloden (sammenlignet med brutto nasjonalprodukt). En høy lønns. og trygdevekst gir derfor en høy økning i offentlige utgifter.

Fordi vi snart disponerer det meste av inntektene fra oljefondet til andre ting enn det vi egentlig skulle bruke det til. (Infrastruktur, lavere skatt, mer konkurransekraft, forskning). Egentlig ganske enkelt , men samtidig ganske komplisert, Vi ønsker jo alle mer lønn, støtte og trygd – det er helt naturlig.

Det hjelper heller ikke at husleiene øker mye – det skyldes dels høyere renter og dels økt beskatning av eierne. Det finnes ikke gratis penger – de må komme fra et sted.

Utleierne svarer dels med å selge leilighetene til selveiere (redusert tilbud av utleieboliger), og dels med å øke husleien. Redusert tilbud og høyere eierkostnader = høyere leiepriser. Naturlig nok. Og høyere målt innenlandsk inflasjon.

På den positive siden, har kronekursen styrket seg betydelig i det siste. Det skyldes dels høyere rente enn svært mange andre land og dels at omverdenen ser at det vil flomme penger inn i den norske statskassen med høye energipriser. Holder kronen seg sterkere over tid, minsker det den importerte delen av inflasjonen. Og reduserer behovet for renteøkning.

Kan man «love» lavere rente og inflasjon politisk ?

Ja, det kan man gjøre. Det sanker en del stemmer, men det er selvsagt kun en politisk lek med ord når det ikke er knyttet til handling.

Litt sånn «stem på meg, så blir været bedre» utspill.

Skal det blir fart i Norge igjen, med lavere rente OG sterkere krone, må det noen store reformer til.

Og siden vi ikke gjør noe grunnleggende med sykefravær, antall i arbeidsfør alder som ikke jobber, overregulering, veksten i byråkrati, mengden av støtteordninger og subsidier (også til private) osv – så vil det fortsette slik. Til det kommer en skikkelig kursendring.

Antakeligvis må/vil de unge i arbeid ta grep/sørge for store endringer.

De vil neppe akseptere over tid at de knapt har råd til egen bolig, at de må jobbe til de er 75, at fritidsbolig blir en fjern drøm, at de ikke har råd til feriereise med familien og at skattene for de som jobber og/eller eier fast eiendom eller bedrifter skal oppover og oppover.

Fortsetter vi som nå, havner den store sluttregningen hos dagens arbeidsføre med mange år igjen i produktiv alder.

Samtidig blir staten stadig rikere, mens det meste av økt pengebruk derfra ikke gjør det mer attraktivt å jobbe. En gang må den utviklingen snus.

Og strømrpisen ?

Nåja, den er verdt en egen kronikk.

Jeg snakker med mange folk, og bortsett fra avsløringene om hvordan «det offentlig finansierte private diplomatiet» og deler av u-hjelp systemet (Ikke) fungerer tror jeg det er det politikkområdet som folk flest er mest opptatt av.

Og det oppfattes som rimelig dysfunksjonelt. Kanskje får vi en tørkesommer og en tørr høst, slik at det faktisk blir reell strømmangel og enda mer absurde priser.

I så fall er det en god anledning til å sette kniven i et politikkområde som i det flestes mening er kommet komplett ut av kurs.

Minner om at vi har vært her før for vår region sin del – da myndighetene bevilget strøm til flere industriprosjekt på Nordmøre uten av strømmen var disponibel.

I 2010 var årssnittet for strømpris over 1,10 kroner pr kwh (tilsvarer rundt 1,70 kr kWh i dagens kroneverdi) , og en tid i februar 2010 var den oppe i 11 (!) kroner pr kWh (rundt 16,5 kroner pr kWh i dag…).

Et resultat av både dårlig politikk og dårlig planlegging over tid . Et sted hvor strømpolitikken tydeligvis fortsatt er.


Vi har det bra

I sum har vi det bra her på berget, men vi er som nasjon og økonomisk stadig mer «oljedopet». Og utrolig avhengig av pengedop fra «oljefondet» etter hvert.

Vi får en grei lønns- og trygdeøkning i år, boligprisene går noe opp, staten blir enda mer griserik og det offentlige kommer til å tjene enda mer på energiprisene.

Og vi er ett år nærmere at vi snart må begynne å utøve reell politikk og styring igjen. Interessante tider.



Bjørn Riise
Banksjef